Naturen er din mester

Mennesket i naturen og naturen i mennesket

Lyrikken kan altså hjelpe oss å se naturens egenverdi i tillegg til å tematisere naturen som en grunnleggende livsbetingelse for oss.

La oss nå komme tilbake til lyrikken som viser hvordan naturen har en plass i oss som mennesker og at den menneskelige rytmen også er en del av lyrikken. I Gunvor Hofmos dikt ”Det er &#;” er det som om trærnes åndedrag har blitt en del av diktets deg og deg-et har blitt en del av naturen og av tiden: ”Det er som om trærne/puster for deg/at du er i det åndedrag/som lever i nattlige skoger, i plenene/utenfor drabantbyene/Ja, dette åndedrag av dyp som puster gjennom årtusener/gjennom skjulte år/mens du faller som et blad/fra den jordiske høst/til tankens evige forvandling”.

I andre dikt kan vi finne naturens rytme mer fremtredende i både form og innhold. Tenk bare på Sigbjørn Obstfelders ”Regn (Impromptu)”: ”En er en, og to er to &#; / vi hopper i vand, / vi triller i sand. / Zik zak, /